Her er våre Super Bowl-favoritter

Etter oppskriften ble quarterback Tom Brady legendarisk da Patriots slo Rams i det som av noen omtales som tidenes kjedeligste Super Bowl. Men hva med det store høydepunktet, nemlig reklamepausen? Det er tross alt der moroa skjer! Vi har spurt vår kreatør, Max Allum Nielsen, som selv har studert 3 år i USA, om hva han mener om årets Super Bowl-reklamefilmer.

Publisert 8. februar 2019

Hvilken reklamefilm var mest uventet?

Vel, når summen kryper opp mot 44 millioner norske kroner for 30 sekunder med skjermtid, så er det ikke rart at de fleste annonsørene gjør sitt ypperste for å skille seg ut i mengden. De maksimerer som regel produksjonskostnadene i et håp om å bli husket. Det fører til at reklamepausene blir en sirkus-ekstravaganse med havfruer, eksplosjoner og en rekke frekke «slapstick jokes”.

I et stort sett underholdene virrvarr av aktører som roper om oppmerksomhet, så vil jeg trekke frem Burger King sin reklamefilm som en av dem som virkelig klarte å skille seg ut. Burger King har de seneste årene ikke vært redde for å ta sjanser, og har en klar visjon om å lage reklame som skaper engasjement og spiller på kulturelle fenomener. Bidraget fra Burger King var et 45 sekunder klipp av Andy Warhol som sitter stille og spiser en Whopper. Klippet er hentet fra filmen 66 scenes from America laget i 1982, og er del av den retrospektive utstillingen på Whitney-museet i New York. På slutten av videoen vises hashtaggen #eatlikeandy og en vintage Burger King logo.

Ikke bare brøt den rent tematisk og estetisk med resten av reklame-røkla, men den skapte debatt fra første sekund; «Hadde de lov til å vise den?”, “Skal dette selge flere burgere?”, «Er det dette Andy Warhol ville ha ønsket?”. Svaret på disse spørsmålene er vel mest sannsynlig ja, men det er kanskje ikke poenget heller. Det å skape debatt rundt krysningen mellom reklame og kunst var en viktig del av Andy Warhol’s visjon. Hvis man tar et skritt tilbake og ser på hans verker, kan man anta at reklamefilmen er noe Andy Warhol selv hadde satt pris på. All honnør til Burger King som turte å tilgjengeliggjøre kunst ved å bruke den upolert i markedsføringen sin. Hvem ønsker vel ikke å identifisere seg med et popikon som sitter og spiser en ikonisk Whopper-burger?


Hva var typisk for årets reklamefilmer?

Det kan til tider kan være en krevende øvelse å finne opp humor-kruttet hver gang man lager reklamefilm, men de senere årene har det heldigvis kommet nye komiske skyteskiver, nemlig våre kjære roboter og stemmeassistenter. Amazon viste frem sine feilproduserte Alexa’er, Pringles ignorerte følelsen til en selvutslettende stemmeassistent og en meget nifs barnerobot ble fortalt at den aldri kunne få jobb i TurboTax, for å nevne noen. Å lage humor på bekostning av digitale oppfinnelser er både en uskyldig og sjarmerende måte å illustrere at merkevaren følger med i tiden.

Selv her hjemme i Norge, under Gullfisken (som ironisk nok går samme helg som Super Bowl), ble Smarthus-filmen kåret til landets mest populære reklamefilm i 2018. Vi vil sikkert se mange flere reklamefilmer med komiske og idiotiske situasjoner som oppstår i møte mellom menneske og teknologi, men skal jeg komme med én anbefaling, vil det være å fokusere på hvordan nettopp denne teknologien kan forbedre produktet du selger eller brukeropplevelsen for kundene dine.

Microsoft gjorde etter min mening en god vurdering ved å fokusere på spesialtilpassede spillkontroller. En rørende, men optimistisk reklamefilm som viste hvordan teknologi kan gi barn med fysisk utviklingshemming en bedre oppvekst.


Hvilken reklamefilm var din favoritt?

Vi lever i en tidsalder hvor det aller meste er en remix, og hvor tilsynelatende alt man kan tenke seg er mulig, i hvert fall når det gjelder film og underholdning. At to eller flere karakterer fra forskjellige universer møtes for å lage interessant konstellasjon, er noe av det som gjør det spennende å konsumere popkultur i det 21. århundre.

Under Super Bowl lot jeg meg begeistre av «Chance The Rapper” sin mash-up med “Backstreet Boys” for Doritos sine nye hotte chips. Stella Artois gjordet et artig poeng ut av drikkevanene til både “The Dude” fra The Big Lebowski og «Carrie Bradshaw” fra Sex og Singelliv. Walmart samlet en imponerende gjeng av filmhistoriens mest kjente biler for å vise frem sin nye selvbetjente varehentetjeneste.

Min egen, og mange amerikanere, sin favoritt, ble Bud Light og HBO sitt samarbeid. I første reklamepause kjørte Bud Light en vanlig reklamefilm i sitt veletablerte middelalderunivers med ridderhelten Bud Knight. Filmen var artig nok i seg selv; de lagde et poeng ut av å levere en feilsending av en stor tønne med maissirup til sine konkurrenter. Når neste Bud Light reklamefilm startet, ante alle fred og ingen fare, da vi nok en gang var i det velkjente middelalderuniverset. Folkehelten Bud Knight skal under en ridderturning ut i dysting, hvor han med sin lanse rir rett mot motstanderen. Til alles forskrekkelse taper han og blir brutalt drept. Da starter den ikoniske “Game of Thrones”-musikken og ridder-arenaen blir angrepet av ildsprutende drager, før vi til slutt får vite at dette er en reklame for den nye sesongen av “Game of Thrones”.

Denne reklamefilmen er et praktfullt eksempel på hvordan man kan føre to universer og merkevarer sammen, for å skape et nytt og overraskende premiss. Jeg beundrer Bud Light som ofrer sin helt Bud Knight. Et trekk som er helt i tråd med serien som opp gjennom har overrasket oss med mange brå vendinger. Kanskje er det et frempek på at den avsluttende sesongen også inneholder noen bakholdsangrep og uventede dødsfall?

I tillegg – sett fra et mediekjøp-perspektiv er det slettes ikke så dumt å dele regninga på to.